15. mai 2023 sendte stortingsrepresentantene Bjørnar Moxnes og Hege Bae Nyholt inn et forslag om å anerkjenne Palestina. Rødt-politikerne vil også forby «varer og tjenester fra selskaper og virksomheter på okkupert jord produsert i strid med folkeretten».
I mai var Moxnes fortsatt partileder for Rødt. I juni stjal Moxnes et par solbriller på Oslo lufthavn og i juli måtte han gå av som leder.
– Han fortalte meg ikke hele sannheten. Og det må vi kalle å lyve, sa Rødts nye leder Marie Sneve Martinussen.
Representantforslaget fra 15. mai forteller heller ikke hele sannheten. Her er MIFFs faktasjekk på noen av avsnittene.
Moxnes og Nyholt: «Palestinske flyktninger som ble fordrevet fra sine hjem, har i henhold til Geneve-konvensjonen, menneskerettserklæringen av 1948, internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 og FNs generalforsamlings resolusjon 194 (III) av 1948 rett til å vende hjem. Anerkjennelse av Palestina som egen stat og håndhevelse av folkeretten overfor Israel vil være et viktig bidrag til at de palestinske flyktningene som ble fordrevet, og deres etterkommere, endelig kan vende hjem.»
Dersom man hadde gitt «rett til retur» til de titalls millioner som har blitt tvunget til å flytte fra sine fødesteder i moderne tid, ville den globale stabiliteten blitt undergravd. Dette er grunnen til at man ikke har gitt «rett til retur» etter opprettelsen av nasjonalstater. Også internasjonale domstoler har gjort det klart at det ikke finnes noen slik rett. Les mer på temasiden Hvorfor etterkommere av palestinske flyktninger ikke har rett til å vende tilbake.
Jødene utgjorde 1 til 2 prosent av befolkningen i den arabiske verden før Israel ble opprettet. Arealet til Israel er på mindre enn 0,2 prosent av arealet til de arabiske land. Etter å ha blitt jaget fra 99,8 prosent av den arabiske verden, nekter jødene å åpne for en «returrett» som vil føre dem tilbake under muslimsk og arabisk dominans – den situasjonen de flyktet fra.
Moxnes og Nyholt: «Det palestinske nasjonalrådet erklærte ensidig Palestinas uavhengighet 15. november 1988 i Alger. I dag har 138 av FNs 193 medlemsland anerkjent den palestinske staten innenfor grensene før seksdagerskrigen i 1967, og med Øst-Jerusalem som hovedstad. Som første europeiske land stemte Island for dette i 2011, mens Sverige fulgte etter i 2014.»
Dette er feil. Det eksisterte ikke noen palestinsk stat før 1967, og erklæringen fra 1988 definerte ikke noen grenser. Da Sverige anerkjente Palestina i oktober 2015 ble det ikke sagt noe om grenser, slik for eksempel denne pressemeldingen publisert av FN viser. De palestinske selvstyremyndigheter fremstiller stadig israelske byer som «palestinske», noe som viser at de forkaster definisjonen til Moxnes og Nyholt.
Moxnes og Nyholt: «I 30 år har Norge og det internasjonale samfunnet arbeidet for en fredsprosess med Oslo-avtalene fra 1993 og 1995 som grunnlag. Det uttalte målet med Oslo-avtalen var å finne en løsning gjennom en forhandlingsprosess som skulle munne ut i en senere fredsavtale, basert på en tostatsløsning med en palestinsk stat og en israelsk stat som skulle leve side om side i fred og sikkerhet innenfor gjensidig anerkjente grenser.» (…)
Moxnes og Nyholt: «Forslagsstillerne anser at de folkerettslige kriteriene for å anerkjenne Palestina som stat er oppfylt. Palestina har en fast befolkning og gjør krav på grensene som gjaldt før 1967, i tråd med en rekke FN-resolusjoner. De har i flere år opptrådd på det diplomatiske planet gjennom PLO og inngått folkerettslige avtaler.»
Palestinerne er en permanent befolkning på to landområder; de selvstyrte områdene på Vestbredden og på Gaza-stripen. Selv om det ikke er avklarte grenser for disse områdene, kan man med noe grad av velvilje si at to av fire krav til nye stater i Montevideo-konvensjonen er oppfylt.
De to siste kravene er det verre med. Det er en dyp filosofisk og politisk splittelse mellom palestinske selvstyremyndigheter (PA/ PLO/ Fatah) som kontrollerer selvstyrte områder av Vestbredden, og Hamas som styrer Gaza-stripen. De siste seksten årene har det ikke eksistert noen palestinsk regjering som kan håndheve kontroll og myndighet over et gitt landområdes befolkning. Forsøkene på samarbeid og samling har vært mange, men de har ikke vært vellykkede. I overskuelig framtid er det ingen utsikter til en palestinsk regjering som kan kontrollere både selvstyreområdene på Vestbredden og Gaza-stripen. Hamas hevder at de ikke er bundet av noen avtaler som PLO/ PA har underskrevet, og vice versa. Dermed kan heller ikke det fjerde Montevideo-kravet bli oppfylt. Ingen palestinsk regjering kan inngå avtaler som påvirker både Vestbredden og Gaza-stripen.
Les mer i artikkelen De lover sine velgere å undergrave folkeretten og Oslo-avtalene.
Solbrillene til Moxnes er så mørke at han ikke ser denne virkeligheten. Han skriver videre:
Moxnes og Nyholt: «Det finnes et folk, og det finnes en form for provisorisk regjering, men palestinerne hindres i å utvikle et fullverdig demokratisk selvstyre nettopp på grunn av Israels okkupasjon. Derfor må okkupasjonen først opphøre, og deretter må palestinerne gis anledning til å velge sine representanter i frie valg. Først da vil det kunne innledes forhandlinger, med støtte i FN, som har reelle muligheter til å lede frem til en rettferdig og varig fredsløsning i tråd med folkeretten.»
Palestinerne avholdt presidentvalg og parlamentsvalg i 2005 og 2006. Også den gang var palestinerne under «okkupasjon», og vi fikk høre mye fra palestinernes støttespillere om hvor frie og rettferdige valgene hadde vært. Det er lite Israel kan gjøre for å hindre at det blir avholdt nye valg, men Hamas og Fatah er ganske enkelt ikke interessert i å avholde nye valg.
Her bruker Moxnes noe av den samme taktikken som i taxfree-butikken. Først krever han at Israel skal gi fra seg alt, og først deretter skal forhandlinger starte. Dette er et brudd med resolusjon 242. Det som kan bane vei for tilbaketrekninger er forhandlinger som legger til rette for sikre og anerkjente grenser, men det har det palestinske lederskapet nektet.
Moxnes og Nyholt: «Amnesty International, Human Rights Watch og FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i de okkuperte palestinske områdene har fastslått at Israels undertrykkelse av palestinere kan karakteriseres som apartheid.»
Apartheid-anklagen mot Israel har vært en del av kommunistisk propaganda mot den jødiske staten i over 50 år. Etter at disse siste rapportene kom, ha de store demokratiske landene vært tydelige i sin fordømmelse av stemplingen av Israel som apartheidstat. Til tross for systematiske menneskerettighetsbrudd og religiøs intoleranse i Midtøsten er det bare den jødiske staten som blir utsatt for demonisering med apartheid-stempel. Det skjer til tross for at Israel gir større frihet og bedre levestandard for sin arabiske minoritet enn det arabere har som minoritet i de aller fleste andre land. Araberne som er israelske statsborgere har politisk frihet og en levestandard som alle deres arabiske brødre bare kan misunne dem. Til tross for alt som Israel med rette og urette kan anklages for å ha påført palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen, ligger de i rangering av levekår (Human Development Index) og lykkerangering på nivå med sine arabiske brødre i nabolaget.
Les mer på temasiden Hvorfor Israel IKKE er en apartheid-stat.
Moxnes og Nyholt: «Den logiske følgen av identifiseringen av varer fra selskaper og virksomheter på okkupert jord produsert i strid med folkeretten og som bidrar til folkerettsbrudd, er å forby slike varer i Norge.»
I juni 2022 gjorde Utenriksdepartementet kjent at «næringsmidler med opprinnelse i områder okkupert av Israel skal merkes med hvilket område produktet kommer fra, og at det kommer fra en israelsk bosetting dersom det er tilfelle».
Dette er et tiltak som Arbeiderpartiet, Rødt og SV har kjempet for i mange år. I 2017 ble et forslag om slik diskriminerende merking nedstemt med 64 mot 37 stemmer i Stortinget. I 2020 prøvde de seg på ny, men forslaget ble nedstemt. I 2022 lot tydeligvis Senterpartiet seg presse til å gå med på dette.
Nå vil Rødt ta et skritt videre. De er ikke fornøyd med boikotten av bosettervarer som de har fått innført i noen kommuner og fylker, nå vil de ha et nasjonalt forbud.
Etter en objektiv folkerett er Israels kontroll og bosetning på Vestbredden fullt lovlig. Skulle man velge å kalle kontrollen for okkupasjon, er det en lovlig okkupasjon, på linje med de alliertes okkupasjon av Tyskland og Japan etter andre verdenskrig. Det mange feilaktig omtaler som «1967-grensene» er ikke en grense, men våpenhvilelinjer fra 1949. Arabisk side nektet for at det skulle være grense.
Det palestinske lederskapet, ifølge den fortsatt gyldige Interimsavtalen fra 1995 (Oslo 2), samtykket til og aksepterte Israels fortsatte tilstedeværelse i Judea og Samaria i påvente av sluttstatusforhandlinger, uten noen restriksjoner for begge parter når det gjelder planlegging, soneinndeling eller oppføring av hjem og samfunn. Derav følger at påstander om at Israels nærvær i området er ulovlig, ikke har noe grunnlag. Les mer i artikkelen Ti punkter som oppsummerer Israels rettigheter på Vestbredden.
Dersom folkeretten blir anvendt rettferdig, er det ikke grunnlag for å si at bosetningene er ulovlige. Fakta viser at de israelske bosetningene heller ikke er det største hinderet for fred. De israelske bolig- og landsbruksområdene på Vestbredden dekker kun 2,7 prosent av arealet. Les mer på temasiden Hva du trenger å vite om israelske bosetninger.
