Refleks er utgitt av Gyldendal.

Ny skolebok «trekker paralleller mellom dehumaniseringen av jødene og mobbing i skolen»

«Vi har vanskelig for å se hva som er hensikten med denne sammenligningen.»

Onsdag 7. desember skrev Ine Fintland, førstearkivar ved Arkivverket, og Marie Smith-Solbakken, professor ved Universitet i Stavanger, et leserinnlegg i Stavanger Aftenblad. De skriver blant annet:

«Vi har sett på hvordan jødeutryddelsene er omtalt i to nye lærebøker i samfunnsfag. I en bok for 7. klassetrinn der holocaust presenteres, blir vi faktisk litt satt ut av at trekkes paralleller mellom dehumaniseringen av jødene og mobbing i skolen i dag. Vi har vanskelig for å se hva som er hensikten med denne sammenligningen. Hvilket bilde gir det av det av holocaust, og hvilket signal den gir til dem som mobber og dem som mobbes? Selv om mobbing er alvorlig, har det få paralleller til holocaust.»

Utgitt av Gyldendal

Den aktuelle boken er Refleks. Elevbok. Samfunnsfag for barnesteget, utgitt av Gyldendal Norsk Forlag i 2022. På side 124 og 125 i boken er dehumanisering tema. Nazistenes dehumanisering av jødene blir beskrevet (mer om det senere), før skolebokforfatterne fortsetter: «Dehumanisering kan likne på mobbing. Det kan være at noen personer kalles nedsettende ting, får skylden for noe som er galt, uten at de har gjort det, eller at noen av gruppas kjennetegn beskrives som noe negativt. Mobbing fratar den som blir mobbet menneskeverd – derfor er mobbing noe som blir tatt veldig alvorlig i norsk samfunn og skole.»

«Ondskapens banale innpakning» er overskriften til Fintland og Smith-Solbakken. Bedre eksempel på å banalisere nazistenes jødeforfølgelser er vel vanskelig å finne.

Fintland og Smith-Solbakken skriver videre i sitt innlegg:

«Vi kan også lese: «Hitler og nazistene likte ikke jøder og ville fjerne dem fra Tyskland og resten av Europa.» Om de norske jødene kan vi lese: «Norge ble okkupert av Tyskland i 1940. Her levde det om lag 2100 jøder. 770 ble sendt til utryddingsfabrikkene. Færre enn 10 kom tilbake etter krigen.»

I den andre nye læreboken, som er for 9. trinn, finner vi utsagnet: «Politiet hadde fått beskjed om å arrestere alle mannlige jøder de fikk tak i.»

Isolert sett er jo dette korrekt. Men verken i lærebokteksten eller spørsmålene til elevene blir myndighetenes medvirkning utfordret. Det står ikke noe om hvem som arresterte de norske jødene eller hvilke kilder vi har til å studere det som skjedde med dem. Dagens lærebøker fremstiller dermed ikke bare jødene som ofre, men også «alle» nordmenn som uskyldige brikker i Hitlers plan.»

Bedre før

Fintland og Smith-Solbakken mener eldre skolebøker hadde «et langt mer kritisk perspektiv» på hva som skjedde med de norske jødene under andre verdenskrig. «Utryddelsen av jødene i Norge blir sammenlignet med det som skjedde i Danmark, der flere tusen ble berget over til Sverige med myndighetenes hjelp. Norske myndigheters aktive rolle ved deportasjonen av jødene er tydelig beskrevet. Det ligger ingen implisitt unnskyldning om at landet var under tysk okkupasjon. Bildebruk og øyenvitneskildringer lever ingen tvil om hva som skjedde.»

Side 124 og 125 hvor det trekkes paralleller mellom dehumaniseringen av jødene og mobbing i skolen.

Tilbake til skoleboken for 7. trinn. Her er alt hva forfatterne skriver om «nazistene og dehumaniseringen».

«Det hadde levd jøder i Tyskland i lang tid. Likevel var det mange som ikke så dem som helt tyske, og de ble noen ganger forfulgt og behandlet dårlig. På 1920-tallet var de likevel en del av det tyske samfunnet. Hvordan kunne nazistene få med seg folk i Tyskland på at jøder var mindre verdt enn andre mennesker? En viktig måte var å beskrive jødene som gruppe med negative – gjerne ikke-menneskelige – kjennetegn. De kunne framstilles som skadedyr, for eksempel rotter. Jødene fikk skylden for mye av det som ble oppfattet som galt i samfunnet.

Jøder ble skilt ut fra resten av befolkningen ved bruk av ytre kjennetegn. De ble pålagt ved lov å gå med en gul stjerne på jakka, slik at alle kunne kjenne dem igjen.

Denne dehumaniseringen gjorde det lettere for tyskere flest å akseptere at jødenes rettigheter som mennesker ble svekket. Mange tenkte nok at de fikk som de fortjente.»

For det første nevnes det ikke at dehumaniseringen av jødene endte i masseutryddelse. Man kan ikke vente at alle 7. klassinger er kjent med det (Holocaust er satt opp i læreplanen i 10. klasse). Dersom dette ikke helt uvesentlige poenget ble tatt med, ville det antakeligvis bli vanskeligere å trekke paralleller til mobbing i skolen.

For det andre ble jødene i Tyskland diskriminert i lovverket, utestengt fra jobb- og utdanningsmuligheter, fratatt stemmerett og eiendom og utsatt for konsentrasjonsleirer, voldsorgier og drap lenge før gul stjerne ble innført. Det var først 1. september 1941 at det ble innført krav om gul stjerne i Tyskland og de annekterte områdene. (Noen steder i tysk-kontrollerte deler av Polen og Sovjetunionen hadde gul stjerne blitt brukt fra 1939 og 1941.)

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

Har du kommentarer til artikkelen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site is protected by reCAPTCHA and the Google Privacy Policy and Terms of Service apply.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Opplever du problemer med kommentarfeltet? Send en e-post til post@miff.no for å beskrive feilen.

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart