Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Historieforfalskning om islam i Aschehougs historiebok for videregående skole

Grunnbok i historie. (Foto: Aschehough)
Grove feil preger Aschehoughs historiefortelling. Her er MIFFs faktasjekk.

Sammendrag

«Grunnbok i historie» fra Aschehoug forlag brukes på videregående skole. Bokens framstilling av forholdet mellom muslimer, kristne og jøder på 600-tallet må betegnes som ren historieforfalskning. Det var ikke religiøs toleranse og «lett samarbeid» mellom religionene som preget den første tiden av islam, slik forfatterne gir inntrykk av. Det blir også feil å se bort fra de religiøse elementene i palestinernes krigføring mot Israel.

Analyse av skolebok

Tittel: Grunnbok i historie
Klassetrinn: VG2/ VG 3
Forlag: Aschehoug
Forfattere: Hege Faust, Siv Falang Gravem, Håkon Korsvold, Steingímur Njálsson, Siri Ødegård.
Språk: Bokmål
Antall sider: 472
Utgitt: 2021 (1. utgave, 1. opplag)
Tema: Verdens- og Norgeshistorie fra 1945 til i dag
Kapittel: Abrahams barn på frammarsj (side 74-79)

Analyse avsnitt for avsnitt

 

Side 77-78

 

Grunnbok i historie: «Den første tiden ble islam altså spredt gjennom erobring, men ikke bare det. I likhet med romerne ga de arabiske lederne erobrede folk noe på kjøpet. De fikk beskyttelse og opplevde lov og orden, og de ble del i en større sivilisasjon. Det arabiske riket ble også kjent for å praktisere religiøs toleranse, og verken jøder eller kristne ble omvendt med tvang. Derimot hadde det sine fordeler å konvertere til den nye religionen, for muslimer betalte lavere skatt enn resten av rikets innbyggere.»

 

MIFFs kommentar

Dette er en form for forenkling av kjente, historiske fakta som er helt på kanten av historieforfalskning. Når man leser dette avsnittet, kan det synes som om den islamske erobringen av det persiske imperiet og store deler av bysantinske imperiet ble ønsket velkommen av befolkningen som bodde der. Man kan dessuten få det inntrykket at det arabiske erobringstoktet var av en mildere og mykere type enn det man ellers kjenner fra utallige andre, tilsvarende historiske omveltninger. Dette er ikke tilfelle. Det finnes vel neppe noe eksempel i historien på at fremmed invasjonsstyrke overtar et territorium, og at det ikke medfører store og blodige konflikter med langvarig undertrykkelse av den erobrede befolkningen.  

Det persiske imperiet ble nedkjempet og erobret av ulike arabiske invasjonsarmeer i 20-årsperioden mellom 633 og 654. For det første medførte den arabisk-islamske erobringen enorme folketap gjennom krigshandlingene. Deretter kom det en langvarig periode med folkelige opprør og motstand mot de nye arabisk-muslimske makthaverne. Der befolkningen gjorde opprør, kom svaret i form av omfattende straffeekspedisjoner.  

At dette faktisk skjedde, hersker det ikke noen tvil om. Når vi ofte ikke har så detaljerte opplysninger om det, er det fordi hele den persiske sivilisasjonen – slik den hadde eksistert i mer enn 1000 år før den islamske erobringen – ble nedkjempet og til dels ødelagt. Historien ble skrevet av seierherrene, nemlig muslimene, og de la liten vekt på lidelsene til dem som tapte. Det som er et ubestridelig faktum, er at i løpet av noen hundre år ble den gamle persiske religionen på det nærmeste utryddet fra iransk område. I de områdene der befolkningen fortsatte å være tro mot sin gamle religion og livsstil, enten det var i tidligere kristne eller zoroastriske (dvs. iranske) områder, ble den opprinnelige befolkningen redusert til annenrangs innbyggere. De nye arabiske makthaverne innførte et skarpt skille mellom muslimer og ikke-muslimer. Om man tilhørte andre religioner enn det muslimene definerte som «bokens folk» (jøder og kristne, tilhengere av de religioner som muslimene mente hadde mottatt en guddommelig åpenbaring, men i forvansket, ikke-islamsk form), fikk man stort sett valget mellom å konvertere til islam eller bli drept.

Tilhørte man derimot de såkalte bokens folk, men nektet å konvertere til islam, fikk man såkalt dhimmi-status. Det innebar en form for «beskyttelse» (i betydning at man fikk lov til å leve), men vilkåret var at man ble annenrangs innbygger og måtte tåle sterke begrensninger på så vel religionsutøvelse som på dagliglivet. I det enorme området som etter hvert ble erobret av de muslimske armeene, var det variasjoner i hvordan dhimmier ble diskriminert, men noen generelle trekk kan regnes opp. Dhimmier ble ilagt en spesiell skatt, som skulle betale samtidig som de ble ydmyket av de muslimske makthaverne (hvordan de ble ydmykhet kunne få forskjellig uttrykk). De måtte videre kle seg slik at de skilte seg ut fra muslimene, og ofte ble de samlet i ghettoer i de byene som muslimene behersket. Jøder og kristne fikk ikke lov til å bygge nye synagoger eller kirkebygg, og de fikk ofte ikke lov til å reparere religiøse bygg som hadde forfalt. En dhimmi kunne mange steder i de islamske landene ikke ri til hest fordi han da kunne komme til å sitte høyere enn en muslim som han tilfeldig støtte på. Ei heller kunne han bære våpen. En dhimmi kunne ikke avlegge vitneprov i en rettssak som kunne medføre at en muslim ble straffet. Hvis en person med dhimmi-status ble anklaget for å ha omvendt en muslim til for eksempel kristendommen, ble vedkommende normalt henrettet. Ingen dhimmi kunne heller ha kommando over eller dømme muslimer, slik at et stort antall embeter og funksjoner i samfunnet ble stengt for kristne, jøder og tilhengere av zoroaster-religionen. Høres det ut som toleranse?

Les mer om jødenes historie i arabiske land og hvordan dhimmi-statusen er roten til konflikten mellom israelere og palestinere. For et dypdykk i temaet, les boken Fordrivelsen som MIFF utga i 2019.  

 

Side 78-79

 

Grunnbok i historie: «Forholdet mellom islam, kristendom og jødedom var i middelalderen lenge farget av korstogene. Det ble skapt et bilde av tre religioner i konstant konflikt. Slik begynte imidlertid ikke forholdet. Religionene har nemlig mye til felles: Både kristendommen og islam oppsto i samme område som den eldre jødedommen. De tre religionene, som alle er monoteistiske, kalles ofte de abrahamittiske religionene. Alle mennesker er like overfor Gud, eller som Paulus uttrykte det i sitt brev til galaterne: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Jesus Kristus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.» (Det nye testamentet, Gal 3,28-29).

Historikeren Peter Frankopan hevder at dette slektskapet mellom religionene er noe av forklaringen på at de ble utbredt i samme område (Frankopan 2017, s. 102-103). Da islam begynte å spre seg, hørtes mange av tankene kjent ut for jøder og kristne. Kanskje kunne Muhammed derfor så lett samarbeide med dem under eksilet i Medina og få deres støtte til å ta makten i Mekka og på den arabiske halvøya. De tre gruppene stod også samlet mot andre ytre krefter. En jødisk leder uttalte at «Gud oppretter arabernes kongedømme bare for at dere skal frelses fra det onde Romerriket» (sst.)

 

MIFFs kommentar

Muhammed «samarbeidet lett» med jøder og kristne? Denne påstanden motsier alt som er skrevet ned i de tidlige kildene i islam. De kristne på den arabiske halvøya anno 620-630 spilte en meget beskjeden rolle og er knapt synlig i de tidligste arabiske kildene. Derimot var det, da Muhammed kom til Medina i 622, tre store jødiske stammer i byen. I begynnelsen ser det ut til at Muhammed sluttet en avtale med de jødiske stammene om at de skulle leve side om side med muslimene i byen. Denne avtalen har fått navnet Media-konstitusjonen. Etter hvert skjerpes imidlertid tonen mellom Muhammed og jødene i Medina.

Senere utkjemper Muhammed tre militære slag mot sine eks-medborgere i Mekka, henholdsvis slaget ved Badr (år 624), slaget ved Uhud (år 625) og Slaget ved gravene (år 627). Etter slaget ved Badr og etter slaget ved Uhud sørget Muhammed for å jage to av de tre jødiske stammene ut av Medina. Jødene reddet sine liv og endel av sitt løsøre, men måtte forlate alle sine eiendommer, som ble overtatt av muslimene. Så, etter det tredje slaget, nemlig Slaget ved gravene i 627, inntreffer den store tragedien: Muhammed sørger for at den siste gjenværende jødiske stammen i Medina, Banu Qurayza, ble tatt til fange. Alle mennene ble samlet på ett sted og én etter én ble de hentet fram og halshogd. Ifølge kildene var det cirka 800 menn som ble massakrert på denne måten. Kvinnene og barna i den jødiske stammen ble muslimenes slaver. Det er mye som tyder på, ut ifra de arabiske kildene, at Muhammed selv tok en av de unge jødiske kvinnene som sin sex-slave.

Muhammeds forfølgelse av jødene på den arabiske halvøya fortsatte i 628 da han overfalt den jødiske byen Khaybar nord for Medina. Byen ble inntatt, og de aller fleste innbyggerne ble drept. Den øverste jødiske lederen av byen ble, ifølge de arabiske historikerne, tatt livet av først etter at han hadde gjennomgått bestialsk tortur.

Her er det beskrevet hva de eldste foreliggende arabiske kildene beretter om islams oppkomst. På denne bakgrunn kan ikke det foreliggende sitatet fra Grunnbok i historie karakteriseres som annet enn historieforfalskning av aller mest graverende type.

Hvilke kilder forfatterne av Grunnbok i historie har benyttet seg av er uklart. Om man leter etter de kildene som ligger nærmest i tid de begivenhetene de beskriver, er det snakk om to: For det første er det Ibn Ishaqs bok Sirat Rasul Allah fra 700-tallet, endelig utformet på begynnelsen av 800-tallet av Ibn Hisham. Dessuten foreligger det fra den arabiske historikeren Al-Waqidi et verk som normalt omtales som «Boken om historie og felttog». Dette er de to eldste verkene som forteller om islams oppkomst. Arabiske verk fra middelalderen, for eksempel Al-Tabaris omfattende «Historien om profeter og konger» (ca. År 915), viderebringer når det gjelder islams oppkomst og Muhammeds livshistorie i all hovedsak fortellingene fra Ibn Ishaqs og Al-Waqidis verker.

Det som er viktig å merke seg, er at det ikke foreligger kilder som gir andre versjoner av det som skjedde da islam ble grunnlagt, enn disse to som allerede er nevnt. Man  skal alltid forholde seg kritisk til kilder fra tidlig middelalder, men noen grunnleggende andre kilder eksisterer ikke. Så er det da også disse to historikerne som har gitt opphavet til det som de fleste muslimer omtaler som sira’en, det vil si tradisjonen etter religionsstifteren Muhammed.  

Sitatene som er hentet inn, fra apostelen Paulus og historikeren Peter Frankopan, dokumenterer ikke eller beviser ikke noe av det som framstår som påstanden i teksten, nemlig at Muhammeds erobring av den arabiske halvøya (som fant sted i perioden 622-632) skjedde uten motstand fra jøder og kristne på den arabiske halvøya. De fleste islamske teologer vil dessuten si seg sterkt uenig i utsagnet fra Paulus, ettersom det i koranen og ikke minst i tradisjonen etter religionsstifteren Muhammed opereres med et sterkt skille mellom muslimer på den ene side og ikke-muslimer på den andre. Det er kun de som tror på koranens ord, slik den ble åpenbart for religionsstifteren Muhammed, som kommer til paradiset, og den muslimen som faller i kamp for Allahs sak får en spesielt foretrukket plass i paradiset. At dette er en enerådende holdning blant islamske teologer helt fra religionen oppstod og fram til vår tid, hersker det ikke uenighet om blant historikere.

Det er feil og villedende å si at de tre religionene oppstod i det samme området. Islam oppstod på den arabiske halvøya, mens jødedommen og kristendommen oppstod 1.500 km lenger nord. For eksempel omtrent som avstanden mellom Oslo og Warszawa. Det er få som hevder at polsk nasjonalisme oppstod i samme område som norsk nasjonalisme. Det sentrale her er at den geografiske distansen også betød store forskjeller i befolkningene og kulturene.

 

Side 79

 

Grunnbok i historie: «På tross av likhetstrekkene og det tidlige samarbeidet har Abrahams barn ofte havnet i konflikt med hverandre. De gjør alle hevd på sannheten om gud og mener at deres Gud og deres tro er den rette. Kanskje er denne gjensidige utelukkelsen selve spiren til konfliktene. På den annen side kan det hevdes at dette er en skjev framstilling. Det er jo ikke religionene selv, men menneskene som praktiserer dem, som er uenige og som kommer i konflikt med andre. Ofte er heller ikke konfliktene utpreget religiøse. Under korstogstiden ble invasjon og erobring gitt religiøse begrunnelser, men konfliktene var i grunnen politiske og dreide seg mer om maktkamp og begjær etter land og rikdom.

Konflikten mellom Israel og palestinerne og mellom andre arabiske folk og stater i det tjuende og tjueførste århundret er heller ikke en religiøs konflikt, selv om folkegruppene har ulik religion (Waage 2013). Konflikten er delvis etnisk, men primært stanger politiske interesser mot hverandre. Politiske konflikter har politiske årsaker og kan sånn sett løses politisk. Samtidig kan de eskalere på grunn av handlinger, retorikk og mobilisering. Det kan gi grunn til både håp og mismot.»

 

MIFFs kommentar

Det er feil å beskrive jødedommen som om den anser seg for å være den eneste rette. Grunnbok i historie skriver: «De gjør alle hevd på sannheten om gud og mener at deres Gud og deres tro er den rette.» Jødedommen hevder ikke – i motsetning til islam og kristendom – at jødedommen er den eneste rette eller veien til et liv efter dette osv. Dette er en projeksjon av kristen tankegang over på jødedommen. Blant annet derfor er jødedommen ikke misjonerende.  Det er også ganske frekt å sitere Galaterne 3,28-29 som gir et inntrykk av at kristendommen opp igjennom århundrene har vært imøtekommende overfor jødedommen. Islam som kom noen hundreår senere, er selvsagt ikke med i dette bildet.

Antisemittismen i islam har alltid ligget der som et truende sverd for jødene, og var del av den arabiske motstanden mot jødene i det britiske mandatområdet helt fra starten på konflikten på begynnelsen av 1900-tallet. «Palestina er vårt land, jødene er våre hunder! Palestina er vårt land, jødene er våre hunder!» ropte de muslimske araberne som plyndret og herjet det jødiske kvarteret i Jerusalems gamleby i april 1920. Fem jøder ble drept og over 200 skadet i opptøyene. De toneangivende ledere var ikke mer opptatt av Palestinas selvstendighet enn at de den gangen tok til orde for å bli en del av Syria.

Å hevde at konflikten mellom Israel og palestinerne ikke er en religiøs konflikt, blir ikke riktig selv om man siterer Hilde Henriksen Waage. Professoren har en lang historie med ekstrem ensidighet og feil.

«Islam vil eliminere Israel,» slår Hamas-regimet i Gaza fast i sitt politiske grunnlagsdokument. Hamas er en del av Det muslimske brorskap, «den største islamske bevegelsen i moderne tid». Bevegelsens kjennetegn er at Islam påvirker alle deler av samfunnet. Hamas er en palestinsk bevegelse, som ønsker «å reise Allahs banner over hver tomme [jord] av Palestina» [Hamas inkluderer staten Israel i Palestina]. «Bare under Islams skygge kan folk i alle regioner leve sammen i trygghet og sikkerhet for deres liv, eiendom og rettigheter.» Les mer i artikkelen Faktasjekk etter NRK Debatten: «Det har ingenting med religion å gjøre»

Palestinske selvstyremyndigheters opplæring i hat henter stadig inspirasjon i religionen. Se for eksempel skolemateriellet utgitt av palestinske myndigheter høsten 2021. Her blir palestinske tiendeklassinger eksempelvis bedt om å tenke over hvilke tilfeller «jihad for frigjøringen av Palestina er en individuell forpliktelse for enhver muslim.» Niendeklassinger lærer at de som dør som martyrer når de dreper vantro (kristne, jøder, polyteister) vil få nåde og bli stort belønnet. Femteklassinger blir oppmuntret til å gjøre jihad og ofre livet for å frigjøre al-Aqsa moskéen (som Israel overlot til muslimsk kontroll rett etter seksdagerskrigen i 1967!).

Hvordan noen av de fremste sunni-teologene så på jødene i 1968 gir et redselsfullt bilde av ledere som kultiverer en konflikt basert på en giftig blanding av tidlig islamsk antisemittisme og nazi-ideologi.  

Hvis religion ikke spiller noen rolle i konflikten, hvorfor hører vi stadig ropet «Allah Akbar» når jøder blir angrepet?

Hvis tusenvis av muslimer gjør voldelig opprør og roper «Med vårt blod og våre sjeler vil vi redde al-Aqsa moskéen», er religion da helt ute av bildet?

Hvis all den militære aktiviteten mot Israel blir klassifisert som jihad [hellig krig], spiller religion da en rolle?

Når jihadistiske kamprop som «Khayber, Khayber ya Yahud» gjaller i gatene fra Jerusalem til Oslo, er det ingen spor av religiøse referanser?

Konflikten handler dypest sett om islams absolutte avvisning av jødisk rett til nasjonal suverenitet, påpekte professor Mordechai Kedar i en artikkel 13. mai. Etter tradisjonell islamsk tankegang, er ikke jødene et folk, men en religiøs gruppe som skal ha dhimmi-status under styret til islam, verdens eneste sanne religion. Slik sett har ikke jødene rett til noe uavhengig område i noen del av Palestina, et område som er en del av Dar a-Islam [Islams hus].

– Fra begynnelsen av den palestinsk-jødiske konflikten er den blitt kjempet som en religiøs krig, skriver Kedar. Først ble kampen ledet av Hajj Amin Husseini fra tidlig 1920-tallet til slutten av 1940-tallet. Husseini fikk etter hvert bistand fra Det muslimske brorskapet som vokste fram og spredte seg fra Egypt fra 1920-tallet. Hamas er en gren av Det muslimske brorskapet blant palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen, slik Den islamske bevegelsen er det blant arabiske statsborgere i Israel.

Israel bruker ikke den jødiske identiteten til å legitimere det de gjør. Israel er tvunget til å forsvare sine jødiske innbyggere og sin identitet som verdens eneste jødiske stat fordi landet er omgitt av naboer som ikke har akseptert at Israel kan forbli en jødisk stat. USAs president Joe Biden sier det som det er: Inntil regionen anerkjenner Israel som en uavhengig jødisk stat, vil det ikke bli fred.

– Bare et mektig, godt organisert, fast besluttsomt og militært uovervinnelig Israel kan ha noen sjanse til å overleve i dette voldelige og nådeløse nabolaget, konkluderer Kedar.

 

Side 75

Dette diagrammet er satt inn uten mer forklaring.

 

MIFFs kommentar

Her er det voldsomme sprang, som om det ikke skjedde noe betydningsfullt i kontaktflatene mellom de tre monoteistiske religionene mellom korstogene og 1900-tallet? Det er uklart for MIFF hvilke linjer man forsøker å trekke opp, og antakeligvis enda mer uklart for de fleste elever i videregående skole. Og hvordan passer det å plassere «konflikten mellom jøder og muslimer i Israel og Palestina» inn i et slikt diagram, når man ellers hevder at konflikten ikke er religiøs? Forfatterne har noen forklaringsproblem.

 

Side 360-365

Grunnbok i historie har et eget kapittel om «Folkemord og forbrytelser mot menneskeheten». Over noen sider beskrives jødehatets historie i Europa og nazistenes dehumanisering, forfølgelse og industrielle massemord av jøder. MIFF har ikke funnet avsnitt som det er viktig å kommentere.

Til forskjell for andre historiebøker kan vi ikke se at boken inneholder mye omtale av konflikten mellom israelere og palestinere, utenom det som er sitert over.


Israel er under angrep fra Iran – vis din støtte nå!

  1. Bli medlem (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart